På sølvfat..

En liten søndagshilsen med reprise fra i fjor,
(til ære for nye lesere)

På sølvfat synes jeg den fortjener å stå,
den lille edle snøklokka..
Har dere hørt historien om den?
Her kommer den:

DA SNØEN FIKK FARGE.
Det var sommer og verden ble til og alle fargene delt ut.
Gresset ble grønt, rosene røde og ekornet brunt.
Alle var glade, men ingen tenkte på snøen..
Da året snudde og snøen kom dalende, var det ingen farge igjen.
Alle fargene var brukt opp!

Snøen måtte ut i verden og høre om noen ville dele fargen sin med ham.
Først kom snøen til rosen." røde rose, røde rose" sa snøen - vil du dele fargen din med meg?
Nei, det vil jeg ikke svarte rosen, kom ikke nære meg med den kalde snøen..

Snøen måtte gå, men fikk øye på smørblomsten."Gule smørblomst", vil du dele fargen din med meg?
" Nei, jeg er ikke gulere enn det jeg trenger å være svarte smørblomsten".

Så måtte snøen vandre videre, men overalt fikk den nei til svar..

Til slutt var det bare en blomst igjen og denne blomsten var den vakreste av dem alle- liten og hvit..

"Hvite blomst, hvite blomst, vil du dele fargen din med meg"?
Åja, det kan jeg gjerne svarte den lille hvite blomsten.
Den lille blomsten skavet av litt hvitfarge fra kronbladet sitt og gav til snøen.

"TAKK lille blomst" sa snøen.
Du gav meg farge og som takk til deg skal du få være den første blomsten jeg slipper frem fra snøen om våren.
Og jeg skal aldri skade deg!

Og slik fikk snøen farge.

Om du ser riktig godt etter, finner du en liten grønn flekk øverst på de hvite klokken til snøklokka.
Det er fordi det er der snøen fikk sin farge fra :O)

Klem fra Anne på landet!